HVORDAN JEG LÆRTE Å SLÅ NUPERELLER

Jeg har en dyp takknemlighet til min mor, Anna, som tålmodig lærte meg nupereller da jeg var 12 år. Hennes mor, Alma, kom til Honningsvåg fra Bergen som predikant. Der traff hun urmaker Nils. Like før mamma fylte 16 år, møtte hun sin livs kjæreste, Leif. To år etter giftet de seg og fikk åtte barn.

Min mor var riktignok flink med hendene, men jeg beundrer henne for at hun satte av tid til å lære meg nupereller. Hun hadde da sju barn og stort hus og nok å gjøre. Jeg strevde noe forferdelig. Tråden ble slitt av hele tiden når jeg skulle dra sammen til en ring. Men jeg skulle lære det! For på skolen laget jeg ei babyskjorte med hullsøm rundt kragen og armene. Skulle det være komplett, måtte det jo være nupereller på skjorta. Med mammas tålmodighet gikk det første prosjektet greit.

Mamma slår ikke så mye nupereller nå, men strikker, vever, hekler, syr bunader, hardangersøm og engelsk broderi. Hun er av dem som alltid har et håndarbeide, og hun nytter tiden godt. Hvert år har de to turtelduene kjørt over 2000 km nordover for å gå på Finnmarksvidda. Håndarbeidet ligger bestandig innen rekkevidde i bilen.

Mamma har gitt noe verdifullt videre til oss barna: Kunnskap om de elementære håndarbeidsteknikkene. Det hadde ikke hatt verdi for oss hvis hun ikke levde med det. Mamma uten et håndarbeid er utenkelig. Hun slurver ikke ivei. Skal det gjøres, må det være ordentlig. Jeg er takknemlig for at hun har brakt videre en kunnskap og en holdning, og at det skulle bli akkurat meg som ble utsatt for det.

Tradisjonsbåren arv forplikter. Jeg har fått tre sønner. De er absolutt ikke interessert i nupereller. Min svigerdatter spurte om nupereller var en sykdom. Hun har kanskje litt rett i det, og jeg ønsker en smittespredning.

Hvor min mor lærte nupereller? Fra sin mor.