EN UHØYTIDELIG PRESENTASJON AV NUPERELLEHISTORIEN

Det er mange teorier om emnet, og vanskelig å dokumentere. Derfor denne uhøytidelige historien.

Nupereller er noe av det mest bortkastede man kan gjøre hvis man legger dagens effektiviseringslover til grunn. Det er noe bittesmått laget av tynn tråd. Hvis jeg slår veldig effektivt, bruker jeg et par timer på et sett veldig enkle øredobber. Jeg vil ikke engang tenke på hvor mange timer det går til en bordløper!

Man slår nupereller ved at man først fyller en skyttel med tynt garn. Så lager man en serie med knuter som man trekker sammen til en ring. For at man skal kunne lage ringer av en masse knuter som slås rundt tråden, må knuten snus, eller føres over på den andre tråden - det blir en slags omvendt knute. Dette volder nybegynnere mye besvær.

Knuter må være det eldste håndarbeidet som finnes. Det startet med syndefallet da Adam og Eva fikk på seg fikenbladet. Men det kunne ikke sitte der av seg selv, det var før post-it-lappenes tid, og noe må de ha brukt for å knyte det opp med. Etter det første forsøket med å kle på seg, måtte mennesket begynne å jobbe. Da er det trolig at fiskegarnet kom. Så kom utsmykking av tekstiler, fikenbladets tid var over. Selve dekoreringen i knutearbeidet er filigram. Det er et slags småmasket nett av knuter, og firkantene fylles så det dannes mønster.

Det første historiske bevis som er funnet av knutearbeid som dekorasjon er fra 850 f. Kr. i et syrisk relieff. Først laget forfedrene våre filigram, så kom knutearbeid laget i lange remser med knuter på en tråd, som de sydde som dekorasjon f.eks. på stoler. Så kom makramé - som hadde stor popularitet i Europa på 1400-tallet. Da levde håndarbeidet som tidsfordriv ved hoffene og undervisning i klostrene. Sjøfolkene må ha æren for den store utbredelsen. De måtte jo kunne knuter for å seile. Dreierepstikk eller lerkehode er en makraméknute, som også er vår nuperelleknute.

Nuperelleknuten levde sitt liv i Europa med sine remser som de sydde som konturer på tepper og bilder og møbler. Så skjer det noe i starten av 1500-tallet. Noen i Italia finner ut at man kan lage en ring av knutene, og dermed er nuperellene født.

Den karakteristiske pikoten, eller løkka, fikk antakelig sin start i Frankrike.

I 1690 kom et nederlandsk handelsfartøy fra Kina, og de hadde med seg en skyttel som nuperelleremsene ble slått med. Dette var nytt - og nyheten spredte seg fra land til land og fra kongehus til kongehus.

Nupereller fikk et høydepunkt i popularitet på 1700-tallet. Nå ble det laget kantborder til klær og pynt til sengetøy og gardiner. Skytlene var den gangen store og klumpete. Det hadde sine fordeler. Noen hadde fått laget snusdåse inni skyttelen. En tid hørte det med til de berømte og rike å slå nupereller.

Deres skytler var eksklusive, laget i perlemor, gull og flott dekorert. Dronning Maria Teresa av Østerrike fikk 5 skytler i bryllupspresang. Madam Pompadour elsket å slå nupereller. Dronning Elisabetta av Romania laget skjønne nuperellearbeider, og hun donerte mye til et kloster, for hun ville ikke at elskerinnen til mannen skulle få kloa i det.

I 1851 var det en anonym dame som beskrev i "Tatting Made Easy" hvordan man kunne føye ringene sammen med en heklenål. Nå ble det slutt på å sy sammen motivene. Dette var et stort sprang i utviklingen, og desverre har ingen kunnet finne ut hvem damen var så hun kunne få kreditt for sin oppfinnsomhet.

1864 er et merkeår. Da utga Mlle Riego i "The Royal Tatting Book" en beskrivelse av ekte buer ved å bruke to skytler. Det vil si at det fortløpende ble laget buer mellom ringene, og ikke buer som ble sydd på etter at ringene var laget.

Dermed er vi helt framme til den metoden som vi i dag kjenner som nupereller, med ringer, buer og sammenføyning i pikotene.

Lady Hoare var en kapasitet innen nuperelleteknikken. Hun skal ha uttalte: “Med to skytler og en fantasifull hjerne er det ingen grenser for hva man kan finne på av nye ting.”

Alminneliggjøringen fikk en drahjelp under potetdøden i Irland i 1840-årene. Unge piker fikk opplæring til å lage duker og border, og det ble organisert et salgsnettverk. Mange unge kvinner reddet seg ved å lage knuter på tråden i mengder.

I dag brukes en friere stil. Den er ikke ulik ting som er laget før, bare annerledes enn det vi er vant til å tenke om nupereller. Hvis teknikken skal overleve, må vi lage noe mer enn brikker og duker. Vi må finne noe som folk i vår tid ønsker å lage.

Se på internett. Bruk søkeordet tatting - så dukker en utrolig verden opp! F.eks. dyr til dekorasjon i vindu, smykker med perler, og esker - altså mange nyttige og unyttige ting, men akk så vakkert for øyet.

HVOR KOMMER ORDET NUPERELLER FRA

Når det gjelder ordet nupereller, er det ikke sikkert hva det kommer av. Men en teori er at det kommer av nuppe og forminskningordet -elle. (Se Herborg Wahls bok: “Den lille nuperelle”.)

Det er mange forskjellige forklaringer på opprinnelsen til tatting - som er det engelske ordet for nupereller.

En teori er at nuperellene opprinnelig ble slått sammen av små biter, og at det derfor kunne ligne på filler og skrot. “Tatters” er opprinnelig skandinavisk fra de norrøne ordene taturr og toturr - som betyr filler.

En annen teori er kvinnenes skravling [tattle] og sladring mens de slo nuperellene.

En tredje teori er lyden av skyttelen når man drar tråden ut av den tradisjonelle skyttelen - som sier: tat-tat - tat-tat.